to år uten- alt som aldri ble

Storesøsteren elsker karuseller. Dette er fra Kristiansand dyrepark tidligere i sommer.

Et svangerskap er på mange måter ni måneder med forventninger. Jeg husker at mali-mo mannen og meg  satt her hjemme og diskuterte navn "hun er jo så vill, hun må hete Wilma". Vi gledet oss til livet med to små barn, vi planla et lengre utenlandsopphold i permisjonstiden, så frem til den første julen. Vi var spente på hvordan lillemalien ville like å bli storesøster og gledet oss over at Wilma ville få vokse opp med en fetter som kun er noen dager eldre. Lekekamerater. Livet rommet en masse forventninger. Glede seg til. Alle disse tingene som vi drømte om og så frem til døde sammen med Wilma. Det er også en sorg.

At det gjør vondt å miste det fineste man har, er en selvsagt ting. Det gjør grusomt vondt og vil være vondt bestandig. Samtidig opplever jeg en annen sorg. Sorgen over alt som kunne blitt, men som aldri ble.

Hverdagene her hjemme går litt opp og ned. Det er dager hvor jeg bare har henne med meg i hodet, jenten min, og det er dager hvor jeg våkner opp med en tomhet i meg, et savn som gjør fysisk vondt og som det ikke finnes noen hjelp for. Wilma. Jeg går til graven hennes. Der kommer jeg nærmere tanker som er uutholdelige, samtidig er det et sted å dvele i gode minner, å være der sammen med henne. Men hverdagene følger hverandre med 24 timers regelmessighet. Kommer og går. Hverdagsgleder, hverdagssorger. De fleste hverdagene er til å bære.

Så er det de andre dagene. Milepælene. Merkedagene. De dagene hvor plassen hennes iblant oss kjennes ekstra tom. De dagene jeg overmannes av tanker på det som kunne vært. Som skulle vært. Når en stolt bestemor forteller oss om alt hva en annen toåring kan og klarer og får til akkurat nå. Du også Wilma. Når jeg ser bildene i lokalavisen av små seksårsjenter med hull etter melketenner som begynner på skolen. Wilma som førsteklassing. Når jeg syr bunader til lillemalien. Wilma på 17. mai med flagg i hånden. Når vi er i en konfirmasjon og ser en flott jente begynne på voksenlivet. Men aldri du Wilma.

Livet vårt rommer en sorg utover savnet av henne fordi hun ikke er her. Sorgen over alt som aldri ble. Sorgen som flettes inn i livet, fordi den er en del av livet mitt nå. En del av alle dagene, både hverdager og merkedager. Jeg svelger usynlige tårer og smiler. Jeg har jo ikke lyst til å legge en klam følelse på andres glede. Midt i livet og gleden, midt i andres merkedager, andres høydepunkter, finnes det bestandig en sårhet. Jeg gleder meg jo med dem, men min glede har også en annen side. Sorgen over alt vi aldri fikk oppleve. Sorgen over alt som aldri ble. Å sørge over Wilma blir slik det ensomste jeg noensinne har gjort- mer om det i et annet innlegg.

Det er i disse dager to år siden vi mistet vår elskede dsatter Wilma i svangerskapsuke 37. Jeg kommer til å poste noen innlegg her på bloggen om mine tanker og refleksjoner rundt det å miste et barn. Disse vil være merket to år uten og ligge under etikettene Wilma og sorg. De som har mest lyst til å lese om interiørrealtert stoff kan jo kikke litt i arkivet så lenge- så kommer interiørinnleggene tilbake om en stund ;)

Jeg vil samtidig få sende en stor klem til alle dere som har kommentert under forrige innlegg, dere som tente lys, dere som har skrevet hilsener på FB eller som har sendt meg mailer i anledning Wilmas bursdag. Det betyr så mye mer enn dere kanskje tror ♥  tusen tusen takk!

to år uten

Bursdagsblomster.

To år uten minstejenten min. Det er jo slik at min verden har fått ny tidsregning. Før og etter at Wilma døde. Jeg husker hvert et ansiktstrekk, og jeg føler henne med hele meg når jeg lukker øynene. For meg er det helt ufattelig at hun idag skulle ha fylt to år. Det kjennes jo slett ikke ut som om det er så lenge siden jeg holdt den vesle bylten i rosa sykehushelsetepppe i armene mine. Kjente varmen hennes, varmen som kom fra meg. Den lille kroppen, fremdeles nyfødt, babymyk, som om hun hvert et øyeblikk skulle åpne øynene sine og se opp på meg. Mammaen.

Idag pynter vi litt ekstra på graven hennes, som vi også gjorde på bursdagen ifjor. Ekstra fine blomster. En ny liten bamse fra storesøster, og fra lillebror. Fattige små gaver, som rommer så uendelig mye kjærlighet. For hva kan man gjøre? Når barnet man ønsker å feire ligger foran en i en kiste i jorden, blir ingenting noensinne nok, men så blir slike små detaljer så utrolig viktige likevel. Fordi de er alt jeg har.

Elskede lille skatt. Du er med meg hver eneste dag, og i mine tanker utallige ganger gjennom et døgn. I hjertet mitt er du hele tiden. Det var jo vi to. Du og meg, vennen.

Et mammahjerte rommer så uendelig mye kjærlighet for barna sine. Mitt hjerte er fylt av kjærlighet til mine tre barn. Lille Wilma, jeg er jo like glad i henne som i de andre to. Man slutter ikke å elske barnet sitt fordi om det ligger i en grav. Likevel, for så mange andre er jeg en tobarnsmamma. Livet rundt oss går videre, uten jenten min. Tiden skaper avstand, for andre. Det er vondt og sårt å kjenne på at hun blir glemt, at andre ikke regner henne med. Som om hun aldri var her, som om hun ikke teller med.

Du teller jo med Wilma. Du teller med.

Jeg vil gjerne få lov til å komme med et ønske, en oppfordring, til alle dere som har fulgt oss her på bloggen, dere som har lest om Wilma og dere som har sendt oss gode tanker og trøstende ord gjennom disse to årene. Jeg ville satt så uendelig stor pris på om dere i en stille stund ville tenne et lite lys for Wilma på bursdagen hennes idag. Så får vårt lille tente lys her hjemme skinne i varmen fra flere.

Jenten min. Jeg er så uendelig glad i deg. Til månen og tilbake igjen. Bursdagsklem fra mammaen din.

sofa

At jeg er glad i gamle ting og gamle møbler, kommer vel ikke akkurat som en overraskelse. Hjertet banker litt ekstra når jeg kommer over noe jeg ser et potensiale i, gjerne noe ingen andre vil ha og som koster en slikk og ingenting. Etter timer med oppussing, maling, omtrekking, pussing eller polering, blir disse tingene mine. De har blitt noe annet, og finner sin plass her hjemme.

Det siste året har jeg imidlertid nesten sluttet å gå på Fretex. Dette skyldes delvis at huset her hjemme rommer mer enn nok av gamle ting, og jeg må innrømme at svært mange av dem i tillegg har et kønummer for oppussing og make-overering. Samtidig har det blitt stadig lengre mellom de store fretexkuppene, både fordi prisene på godbitene har økt og fordi stadig flere jakter på gamle møbler.

For litt siden kom jeg likevel ut fra Frelsesarmeens utsalg med ekstra lette skritt og et stort smil i ansiktet. En kjempefin rød liten sofa ble min for 295 kroner. Jubel! Her hjemme ble lillemalien minst like begeistret. Den viste seg også å være overraskende god å sitte i, og perfekt for godnatthistorielesning. I løpet av vinteren blir den nok trukket om og får ny stopp i setet. Blir den fin i rosa lin kanskje? Eller i ruter? Jeg gleder meg allerede!

(Jeg vet veldig godt at det idag er en nasjonal minnedag. Jeg trengte likevel å skrive om noe positivt idag. Noe enkelt og ukomplisert. Noe som gjør meg glad. Sånn er det).

på `an igjen

Her er det jo en spiker eller to å trekke ut. Juu-huu...sukk.

Så er vi igang igjen da. .... Høsten innledes her med en ny runde rot, støv og adskillige timer jobbing ;) Det er endelig midtstuen sin tur, og som dere ser har mali-mo mannen revet de bulkete 60-tallsplatene ned fra tak og vegger. Det gamle panelet i taket skal nå skrapes (etter at tusenvis spiker er trukket ut....), sparkles, pusses, fuges og så males. Tømmerveggene skal kles med gips, de har såpass mye merker etter platene at vi velger å dekke dem. Den ødelagte laminaten skal ut og vi skal legge samme furugulv som i rommene ved siden av. Planen er å gjøre alt dette selv, mens vi ivrig studerer gjør-det-selv ;) Det kommer til å ta noe tid med andre ord, men vi satser på å bli ferdige til jul. Her inne skal vi ha sofa (som nå står på kjøkkenet) og tv. Det blir en lørdagskveldkosestue!

Nå lurer kanskje faste lesere på hvordan det går med de andre prosjektene våre? Hva med gangen? Hvordan har det blitt utenfor? og hvor er ferdigbildene fra tv-stuen i andre etasje? Vel. Gangen har vi bestemt oss for å leie inn fok til å ta noe av jobben, og vi venter på tilbud fra håndverkere. Det ble rett og slett for komplisert og for mye jobb, i tillegg til full jobb (og vel så det) for mannen, og to små barn. Tv-stuen i andre etasje blir heller ikke ferdig før gangen nede er ferdig, på grunn av trappen, så den står på vent. Og utenfor...venter vi på et lass veigrus sånn i første omgang ;) Men, med friskt mot og sånn, så blir det nok bra tilslutt. Håper jeg ;)

tilbake ;)

Hjemme fra ferie igjen, og tilbake her etter en uplanlagt bloggpause. Utenfor huset vårt venter fremdeles inngangspartiet på vegduk og grus, men dreneringen er iallefall i orden nå, det gjorde vi ferdig før vi reiste på ferietur. Vi har gravd av mellom 10-20 cm gammel jord og ugress foran huset og skal etterhvert ha singel her. Bildene er tatt for tre uker siden, men det ser likedan ut her fremdeles ;) Håper å kunne vise dere mer inspirerende hagebilder snart!

I de små krukkene har jeg mange små geraniumavleggere. De ser vissen ut på bildet her, men har allerede vokst seg store og skal bli til mange nye små bunnplanter i det store bedet vi holder på å opparbeide, et bed som går langs hele inngangspartiet vårt. Jeg har mange krukker i ulike størrelser inntil husveggen her på skyggesiden, med ulike sommerblomster i. Innimellom sommerblomstene har jeg også plantet frø, og satt ned massevis med små avleggere fra ulike stauder, ja til og med en liten eik! Her får de små plantene et beskyttet miljø å vokse seg større i, og jeg husker å vanne dem ;) Samtidig blir beplantningen i pottene grønn og frodig når avleggerne vokser seg til. Et lite tips til dere som vil dyrke frem småplanter selv ;)