28 august 2011

to år uten- alt som aldri ble

Storesøsteren elsker karuseller. Dette er fra Kristiansand dyrepark tidligere i sommer.


Et svangerskap er på mange måter ni måneder med forventninger. Jeg husker at mali-mo mannen og meg  satt her hjemme og diskuterte navn "hun er jo så vill, hun må hete Wilma". Vi gledet oss til livet med to små barn, vi planla et lengre utenlandsopphold i permisjonstiden, så frem til den første julen. Vi var spente på hvordan lillemalien ville like å bli storesøster og gledet oss over at Wilma ville få vokse opp med en fetter som kun er noen dager eldre. Lekekamerater. Livet rommet en masse forventninger. Glede seg til. Alle disse tingene som vi drømte om og så frem til døde sammen med Wilma. Det er også en sorg.

At det gjør vondt å miste det fineste man har, er en selvsagt ting. Det gjør grusomt vondt og vil være vondt bestandig. Samtidig opplever jeg en annen sorg. Sorgen over alt som kunne blitt, men som aldri ble.

Hverdagene her hjemme går litt opp og ned. Det er dager hvor jeg bare har henne med meg i hodet, jenten min, og det er dager hvor jeg våkner opp med en tomhet i meg, et savn som gjør fysisk vondt og som det ikke finnes noen hjelp for. Wilma. Jeg går til graven hennes. Der kommer jeg nærmere tanker som er uutholdelige, samtidig er det et sted å dvele i gode minner, å være der sammen med henne. Men hverdagene følger hverandre med 24 timers regelmessighet. Kommer og går. Hverdagsgleder, hverdagssorger. De fleste hverdagene er til å bære.

Så er det de andre dagene. Milepælene. Merkedagene. De dagene hvor plassen hennes iblant oss kjennes ekstra tom. De dagene jeg overmannes av tanker på det som kunne vært. Som skulle vært. Når en stolt bestemor forteller oss om alt hva en annen toåring kan og klarer og får til akkurat nå. Du også Wilma. Når jeg ser bildene i lokalavisen av små seksårsjenter med hull etter melketenner som begynner på skolen. Wilma som førsteklassing. Når jeg syr bunader til lillemalien. Wilma på 17. mai med flagg i hånden. Når vi er i en konfirmasjon og ser en flott jente begynne på voksenlivet. Men aldri du Wilma.

Livet vårt rommer en sorg utover savnet av henne fordi hun ikke er her. Sorgen over alt som aldri ble. Sorgen som flettes inn i livet, fordi den er en del av livet mitt nå. En del av alle dagene, både hverdager og merkedager. Jeg svelger usynlige tårer og smiler. Jeg har jo ikke lyst til å legge en klam følelse på andres glede. Midt i livet og gleden, midt i andres merkedager, andres høydepunkter, finnes det bestandig en sårhet. Jeg gleder meg jo med dem, men min glede har også en annen side. Sorgen over alt vi aldri fikk oppleve. Sorgen over alt som aldri ble. Å sørge over Wilma blir slik det ensomste jeg noensinne har gjort- mer om det i et annet innlegg.

Det er i disse dager to år siden vi mistet vår elskede dsatter Wilma i svangerskapsuke 37. Jeg kommer til å poste noen innlegg her på bloggen om mine tanker og refleksjoner rundt det å miste et barn. Disse vil være merket to år uten og ligge under etikettene Wilma og sorg. De som har mest lyst til å lese om interiørrealtert stoff kan jo kikke litt i arkivet så lenge- så kommer interiørinnleggene tilbake om en stund ;)


Jeg vil samtidig få sende en stor klem til alle dere som har kommentert under forrige innlegg, dere som tente lys, dere som har skrevet hilsener på FB eller som har sendt meg mailer i anledning Wilmas bursdag. Det betyr så mye mer enn dere kanskje tror ♥  tusen tusen takk!


48 kommentarer:

Mette Kathrine sa...

stakkels stakkels jer!!! Jeg sidder her med tårer i øjnene og synes bare det er så uretfærdigt, at nogle mennesker skal gennegå den største sorg der må findes, at miste et barn! Mine tanker går til jer i dette øjeblik og ønsker jer en masse glæde fremover. Og jeg er sikker på at jeres lille engel har det godt, der hvor hun er nu!

Fru M sa...

Hei
Varme tanker til dere. Sitter her med tårene i øyne. Du skriver så bra om din/deres sorg og jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen og det å lese dette er til trøst for mange.
Og Malien er jo så skjønn da..
Mvh Å

Nicole sa...

Hello from Germany
She is so cute !

Nice Sunday
Nicole

Kreoline sa...

Kjære deg, sorgen, savnet og tomheten er usynlig. Vi bærer den med oss resten av livet, det slipper aldri. Livet er mange ganger så urettferdig, at det skal ramme oss som har et godt liv tenker en aldri på. Mine tårer gråter jeg alene, sorgen er ensom. Noen dager opp og noen ned, jeg samler på alle de gode dagene, alle de gode og positive ting og stunder livet har å by på. Dette får meg til å gå videre, en får et annet syn på livet og også andre gleder. Jeg kjenner godt igjen ordene du beskriver, tomheten spesielt. Tenker ofte på deg lille Wilma, føler sorgen og savnet sterkt med deg. Klem fra Mona.

Ann-Helen sa...

Jeg sitter her og leser om og om igjen, det du skriver setter dype dype spor i meg!

Takk for at du deler med oss!

Mange klemmer!

Jannicke sa...

..så fint du uttrykker sorgen - og viser at den egentlig aldri går helt over... den bare endrer seg litt over tid.. God klem til deg og dine.

Anonym sa...

Tårene renner i strie strømmer. Så uendelig trist. Men samtidig så vakkert og fint du skriver. Jeg hikster, kjenner dere ikke..Men føler sorgen deres. Vet ikke om jeg hadde taklet dette. Men man må jo bare.
Tror ikke det er vondt ment av noen og ikke nevne Wilma <3 Folk er bare usikre og vil ikke rippe opp i ting. Det er så vanskelig å vite hvordan man skal være i en slik situasjon. Vil bare sende dere alle gode ønsker. Tenker på dere! Dere er verdens beste 3barns foreldre :) Stå på og ta vare på hverandre. Uff ord blir så fattige.. Wilma er forresten et veldig vakkert navn. :) Nyt høsten så godt dere kan og ta vare på øyeblikkene. Klem Marianne

Hem och Lycka sa...

Stor, stor KLEM!

Casa Nyheimen sa...

Off, det er så utrolig trist!
Unner ikke mine værste fiender slik sorg, ufattelig for meg som ikke har opplevd det selv, men håper virkelig jeg slipper også..

Kondolerer og gratulerer med Wilmas' 2års dag...

Cassy sa...

She's so pretty.

Cassy from Acoustic Guitar Software

Røsslyng - Dikt for dagen sa...

Veit (heldigvis) ikkje korleis de har det, men det vesle innblikket i sorga dykkar er sterkt å lesa! Klem til deg!

Therese ❦ Fjellrosa sa...

En stor klem til dere alle Mali-mo. Et innlegg som virkelig gjorde seg for meg i dag, så takk skal du ha for at du deler.


Mona sa...

Tusen takk for at du deler dette med meg! Jeg sender masse gode tanker og varme klemmer til deg og alle som opplevd å miste et barn. Og takk for at du får meg til å ha rett perspektiv på ting:)
Klem Mona

Stinemorღ sa...

Du skriver så vakkert...
- det gir meg tårer i øynene.
Jeg er også veldig glad for at du deler...
Sender deg og din familie en varm klem.

Frøken Fryd sa...

Du har ei gåve når det gjeld å setta ord på tankar og følelsar - så rikt at du deler det med oss leserar. Nydelig. Takk!

Varm klem, Eli

ralfefarfars paradis sa...

En stor klem til deg. Jeg synes det er så fint at du orker å fortelle om det såreste og vondeste.For meg er ensomheten noe av det vondeste og tanken på det som kunne vært- hvis bare...Skal tenne lys for våre små engler.

Sara Dalhoff sa...

Åh, altså!
Jeg "faldt" helt tilfældigt over din blog og nu sidder jeg og tørrer tårer væk.
Du skriver så smukt og så ærligt, om noget ingen nogensinde skulle opleve.
Jeg føler med Jer i disse dage, og mærker en varm følelse over, at lille Wilma stadig er en del af Jeres familie på den måde.
Kh, Sara

Frk.Virrum sa...

..teksten din rører og berører..
Ønsker deg gode dager, til tross..
Klem

Ida Elise sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Heidi sa...

Du skriv så sterkt og bra. Trur du kan hjelpe både deg sjølv og mange andre bittelitt med det du skriv, vi kan lære og prøve å forstå. Mange ting vi ikkje tenkjer på eller tar som sjøvsagt, kan vere heilt annleis for andre. Vi har godt av å tenke på det av og til. Ikkje alle greier å sette ord på det så bra som deg, difor må vi takke deg for at du deler dette.

Ida Elise sa...

Hei. Selv om det er sårt, så er deg også utrolig flott å lese alt det du skriver. Om Wilma, og sorg og tanker rundt det å miste et ufødt barn. Har selv en meget god venninne, som mistet et barn rett etter fødsel. Hun er svært lite utadvent rundt sin sorg, og det har av og til vært vanskelig å forstå hva, hvordan, og fult ut hvorfor, hun sørger. Selv om jeg alltid har forsøkt. Takket være dine innlegg føler jeg nå at jeg kan vise større forståelse og medfølelse for hennes situasjon også. Sitter selv her med mitt lille nurk på 12 uker, og trykker han ekstra nærme av taknemlighet og kjærlighet når jeg leser. Føler virkelig med dere i sorgen! Hilsen

Sommerlyst sa...

Du skriver så fint....

Sender dere mange varme tanker i disse tunge og spesielle dagene!

Klem

Guttemamma sa...

KJære deg!!
Utrolig at det er to år siden.., husker det som det var i går, innlegget med den lille mailegen (var det vel) i sengen...og har tenkt så mye på dere siden.
Tente lys på kontoret mitt den dagen, det brant mens jeg satt og forberedte morgendagens timer..
Synes du har skrevet nydelig om sorgen og om det som ikke ble, beundringsverdig og vakkert!!
Varm klem♥♥♥

vår lille verden sa...

Det så underlig åssen livet kan bli.Du er så flink og utrykke følelsen!Jeg kan føle det såre men aldri forstå hvordan ubegripelig sorg dette må være for deg.Takk for at du deler med oss!Du er unik <3 klem kathrin

Ramme Alvor sa...

Har nettopp komme heim og oppdaterer meg på bloggane. Skvatt då eg leste ditt innlegg i dag. Skvatt på ein god måte. Bow! rett i magen gjekk det. Du skriv so fint, eg kjenner sorga di, eg ser Wilma og eg ser deg.
Eg kan på ingen måte forstå kva du går i gjennom, men takka vera orda dine kan eg stå her attmed deg og forstå.

Klem!!!!

IngunnF sa...

Du formulerer deg og skriver veldig godt. Sitter med en tåre i øyekroken og vet ikke helt hva jeg skal si. Wilma har iaf en helt utrolig pen storesøster!
Varm klem til dere.

I mitt hjerterom sa...

Huff som tårene triller, føler så med dere.

Sårene blir nok aldri leget, men bedre med tiden.

Tenker på dere, livet er alt for urettferdig iblant...

~Natalie~

I mitt hjerterom sa...

Huff som tårene triller, føler så med dere.

Sårene blir nok aldri leget, men bedre med tiden.

Tenker på dere, livet er alt for urettferdig iblant...

~Natalie~

Hjemmekjær sa...

Kjære Mali-mo!
Jeg husker så godt da jeg oppdaget bloggen din, syntes den var så utrolig fin! Jeg følgte spent med på hvert et innlegg, både fordi bloggen din var inspirerende interiørmessig, og fordi du skrev at det nærmet seg termin....
...Så husker jeg også meget godt da det triste- triste innlegget kom..... Tårene rant som strie strømmer nedover kinnene, og mannen lurte veldig på hva det var jeg satt og leste på nettet.... Da måtte jeg lese innlegget for han.
Jo, jeg vet at alle disse bloggene jeg leser og følger med på, skrives av mennesker jeg ikke kjenner..... Men man føler at man "på en måte" kjenner dem litt likevel!
Du skriver- og formidler på en flott og varm måte i bloggen din, og jeg leser hvert eneste innlegg fremdeles!

Wilma, et så utrolig nydelig navn, - et navn som har festet seg hos meg. Et navn som gir en litt spesiell følelse når jeg leser det eller hører noen si det.... Fordi du har delt dette med oss, og fordi du formidler så flott.
Er veldig sikker på at det har vært tent mange lys, i mange hus, - for lille Wilma. - Det har det også her....

Varme tanker sender jeg deg og dine, og med ønske om en god uke!

Med kjæleik til livet sa...

varme tanker til dere ---- liten trøst no ...
men med tiden blekner sorgen litt.
tro meg eg veit - som i disse dager skulle hatt ein 14 år gammel gutt ved min side

klemma

Eva sa...

Jeg kjenner et sårt, sviende sug i brystet og mellomgulvet når jeg leser det du har skrevet. Du formulerer deg på en så ren og ærlig måte om det vondeste en forelder kan oppleve. Jeg vet ikke hva det er å miste et barn, men jeg vet så godt hvordan det er å være så nære på.
Vårt kjære, gode "Gullehjerte" Aron ble akutt alvorlig syk i februar. Det var stunder jeg ikke viste om jeg måtte reise hjem fra sykehuset uten ham.Aldri før har jeg kjent på hvor smal knivseggen mellom liv og død kan være.
Den er en absurd opplevelse at livet så plutselig kan bli snudd opp ned, og det livet man lever og det man har plutselig kan bli snappet i fra en... Et barn skal jo ikke bli dødsyk, og et barn skal jo ikke dø! For meg har hverdagslykke blitt et nytt og sterkt begrep. Den hverdagslykken som vi lever i til daglig når alt går sin vante gang, og som vi så altfor ofte ikke vet å verdsette nok, før den dagen vi står i fare for å miste den. Aldri har jeg satt større pris på de grå hverdagene enn etter sykdommen til mitt barn, og takknemmelighet er noe jeg kjenner på hver dag etter at han ble frisk.
Jeg føler så med dere, og jeg tror at jeg forstår så inderlig godt at Wilma alltid vil forbli en del av deres hverdag, liv og tanker - drømmen og tanken om alt som jo skulle ha vært. Sender de varmeste, varmeste klem til deg, din mann og barna dine - storesøster, lillebror og Wilma.

Amelie78 sa...

Kjære Mali-mo
Takk for skjønn og lang hilsen inne hos meg. Du fortjener en ekstra klem og en rask tilbakemelding av meg. Du og dine ord (både privat og offentlig) har betydd mer enn du aner. Takk for innspill og også for mailen jeg nylig fikk.

Det er sårt, vondt og godt å lese dine tanker. Du skriver vakkert og ærlig, og jeg synes det er så fint at du deler noen av tankene på bloggen. Mange sammen med meg ble sterkt grepet da vi leste om lille Wilma for to år siden. (Lite visste jeg at jeg skulle oppleve det samme to år senere...) Å kunne lese litt om hvordan tiden etterpå har vært, tror jeg betyr noe for leserne dine. Du skal vite at det er mange som bryr seg.

Jeg tenker ekstra på deg i disse dager. Har et kort stående til deg her, og kommer til å sende det sammen med en liten gave en av de nærmeste dagene. Gir deg en lang og god klem - nå.

Godnatt til deg fra meg

Ps! Et nydelig bilde av lillemalien. Og hun er så lik deg!

Old Chic sa...

Hvor skal jeg begynne....
Jeg har ikke ord, samtidig som jeg er full av medfølelse og tusenvis av ord. Forståelse etter søsteren min min mistet datteren sin som fikk kreft. <3Tantes, skatt <3
Men alikevel uforsåtende... Kjenner meg igjen i så mye, og må bare få si du er utrolig flink til å sette ord på det hele. Hverdager, merkedager... Alt.

Mange gode tanker og klemmer.

Tina sa...

<3 Flotte Mali-Mo og Wilma!

Kirsi sa...

Jeg vil bare sende deg varme tanker og styrke til å stå i de tyngste dagene også. Jeg har tent lys for Wilma og for noen i mitt eget liv som ikke her hos meg lengre. De skinner her hver kveld og har gjort det i noen dager.
Det skal være plass til sorgen i gleden, det skal gjøres plass til gleden i sorgen, gleden over det som er og de små tingene som gir mening til det meningsløse.

Klem

Annie sa...

Takk for at du vil dele Wilma med oss. Rørende ord. Og du setter ord på noe viktig. Om det å være trebarnsmor når andre bare ser en tobarnsmor.
Klem.

innfall sa...

Kjære Mali-mo, takk for dette innlegget. Du skriver så nydelig om sorgen og ordene dine treffer meg veldig. Det er som om du beskriver mine egne tanker og min egen sorg. Jeg fødte tvillinger for tre uker siden, en gutt som ligger på nyfødtintensiv og vokser seg stor og stabil, og en liten jente som ikke fikk leve mer enn en time. Tenk å skulle oppleve og forholde seg til det beste og det verste i livet samtidig og uløselig knyttet sammen. Det er uvirkelig.

Allerede nå kjenner jeg at min sorg kommer til å være en ensom sorg, akkurat sånn som du beskriver. For alle andre venter at sorgen skal være lettere fordi vi jo har fått en liten gutt. Men lettere blir den jo ikke, selv om den nok blir annerledes. Uansett vil hun alltid mangle hos oss, den lille jenten vår.

Du har satt ord på det for meg, tusen takk.

Sweet Memories sa...

Kjære deg
Jeg er bare innom med en stor og god klem til deg.
Dere er ofte i mine tanker♥
Føler sånn med dere.

Klem fra Monja

LiSa sa...

Ville bare sende deg en god klem og varme tanker ♥

KATRINES INTERIØR sa...

Kjære fine deg. Det har rørt meg veldig det du skriver. Jeg har grått for Wilma før og gjør det igjen. Det er utrolig vondt at du måtte oppleve dette. For meg er det viktig og fint at slike som dere som har mistet et barn for alltid offentlig blir trebarnsmamma og trebarnspappa. Noen velger kanskje å si to barn, men som du sier; Det er tre barn dere har, og alltid vil ha. Du skriver svært vakkert. Takk skal du ha. Mange klemmer.

Torill sa...

Blir heilt rørt av å lese desse innlegga dine. Tenker på deg:) og ønsker deg alt godt!
Klem

HANNES DAGBOK sa...

<3

mrs Sessan för Lifestyleblogs.se sa...

Kan inte krama om dig länge nog ♥

Marie sa...

Får tårer i augene når eg les dette...
Jo lenger me kjem i svangerskapet dess meir knytta blir me til det spede livet og etterkvart som me kjenner meir og meir liv begynner blir me sterkare og sterkare knytta til barnet.

Eg misste eit barn i 12 svangerskapsveke og syntest det var vondt. Det var så tidleg at eg hadde ikkje kjent liv ennå. Eg blei også veldig fort gravid igjen så om eg hadde fått behalde det eg mista hadde eg ikkje fått sonen som blei minstebarnet vårt.
Då eg fortalde jentene våre (4 og 7 år) at eg venta ein ny liten baby sa ho på fire; "eg trur du får tvillingar eg mamma for då får du ein for den du musta og"...
Eg var nok litt for opptatt av mi eiga sorg til å sjå at ei lita jente på fire år hadde gleda seg stort til barnet som ikkje fekk livet...
Svangerskapet gjekk fint denne gongen, men eg var ganske redd dei første månaden.

Varme tankar går til deg ikveld...

Klem frå Marie :)

Veronica sa...

Vil bare si at Wilma teller med for meg - når jeg tenker på mali-mo-bloggen så er det med deg, lillemalien, wilma, lillebror, og selvfølgelig mali-mo mannen!

Skjønner at det er vondt når en man føler er så nær blir "glemt" av andre, men jeg synes du forteller veldig fint her inne og det er med å holde minnene nære!

Skattejakt sa...

2 nydelige og triste innlegg! Jeg får tårer i øynene og ser savnet ditt av lillejenten din i alle ordene og sukkene! Takk for at du delte det! Gud velsigne deg, håpe du får møte Wilma igjen en dag <3 klem til deg!

Pernille Ulrikke sa...

tårene triller. jeg kan ikke kjenne din smerte, den har jeg ikke opplevd. Men jeg har en 6mnd gammel datter og jeg tør ikke åpne boksen med redselen for å miste henne. jeg synes du er modig, og det er nok din mann også. takk for at du deler dette

seks år uten sa...

Kjenner meg sånn igjen. Klem til deg