to år uten- alt som aldri ble

Storesøsteren elsker karuseller. Dette er fra Kristiansand dyrepark tidligere i sommer.

Et svangerskap er på mange måter ni måneder med forventninger. Jeg husker at mali-mo mannen og meg  satt her hjemme og diskuterte navn "hun er jo så vill, hun må hete Wilma". Vi gledet oss til livet med to små barn, vi planla et lengre utenlandsopphold i permisjonstiden, så frem til den første julen. Vi var spente på hvordan lillemalien ville like å bli storesøster og gledet oss over at Wilma ville få vokse opp med en fetter som kun er noen dager eldre. Lekekamerater. Livet rommet en masse forventninger. Glede seg til. Alle disse tingene som vi drømte om og så frem til døde sammen med Wilma. Det er også en sorg.

At det gjør vondt å miste det fineste man har, er en selvsagt ting. Det gjør grusomt vondt og vil være vondt bestandig. Samtidig opplever jeg en annen sorg. Sorgen over alt som kunne blitt, men som aldri ble.

Hverdagene her hjemme går litt opp og ned. Det er dager hvor jeg bare har henne med meg i hodet, jenten min, og det er dager hvor jeg våkner opp med en tomhet i meg, et savn som gjør fysisk vondt og som det ikke finnes noen hjelp for. Wilma. Jeg går til graven hennes. Der kommer jeg nærmere tanker som er uutholdelige, samtidig er det et sted å dvele i gode minner, å være der sammen med henne. Men hverdagene følger hverandre med 24 timers regelmessighet. Kommer og går. Hverdagsgleder, hverdagssorger. De fleste hverdagene er til å bære.

Så er det de andre dagene. Milepælene. Merkedagene. De dagene hvor plassen hennes iblant oss kjennes ekstra tom. De dagene jeg overmannes av tanker på det som kunne vært. Som skulle vært. Når en stolt bestemor forteller oss om alt hva en annen toåring kan og klarer og får til akkurat nå. Du også Wilma. Når jeg ser bildene i lokalavisen av små seksårsjenter med hull etter melketenner som begynner på skolen. Wilma som førsteklassing. Når jeg syr bunader til lillemalien. Wilma på 17. mai med flagg i hånden. Når vi er i en konfirmasjon og ser en flott jente begynne på voksenlivet. Men aldri du Wilma.

Livet vårt rommer en sorg utover savnet av henne fordi hun ikke er her. Sorgen over alt som aldri ble. Sorgen som flettes inn i livet, fordi den er en del av livet mitt nå. En del av alle dagene, både hverdager og merkedager. Jeg svelger usynlige tårer og smiler. Jeg har jo ikke lyst til å legge en klam følelse på andres glede. Midt i livet og gleden, midt i andres merkedager, andres høydepunkter, finnes det bestandig en sårhet. Jeg gleder meg jo med dem, men min glede har også en annen side. Sorgen over alt vi aldri fikk oppleve. Sorgen over alt som aldri ble. Å sørge over Wilma blir slik det ensomste jeg noensinne har gjort- mer om det i et annet innlegg.

Det er i disse dager to år siden vi mistet vår elskede dsatter Wilma i svangerskapsuke 37. Jeg kommer til å poste noen innlegg her på bloggen om mine tanker og refleksjoner rundt det å miste et barn. Disse vil være merket to år uten og ligge under etikettene Wilma og sorg. De som har mest lyst til å lese om interiørrealtert stoff kan jo kikke litt i arkivet så lenge- så kommer interiørinnleggene tilbake om en stund ;)

Jeg vil samtidig få sende en stor klem til alle dere som har kommentert under forrige innlegg, dere som tente lys, dere som har skrevet hilsener på FB eller som har sendt meg mailer i anledning Wilmas bursdag. Det betyr så mye mer enn dere kanskje tror ♥  tusen tusen takk!