22 august 2014

fem år




Tidlig høst. Et kjølig drag i luften selv om solen ennå varmer. Hortensiaen vi plantet i hagen her, litt større for hvert år. Og storesøsteren.


Fem år idag. Og du er her hos oss ennå. I hjertene våre. 

Når Wilma blir nevnt i en samtale, noe som heldigvis skjer iblant, så spør ofte folk om det har blitt lettere. Jeg vet aldri helt hva jeg skal svare på akkurat det. Jo. Tiden demper den intense sorgen. Legger gradvis et svalt teppe over akkurat den delen av hjertet som tilhører Wilma. Og lar meg fortsette å leve uten å stadig stå i en skygge av sorg. Lar meg le med hele meg. Være helt tilstede og gledes over små og store opplevelser, over menneskene rundt meg. Barna. Uten tidens lindring ville livet fem år senere vært uutholdelig. 

Samtidig. Når jeg iblant kjenner det. Savnet. Når jeg i et tilfeldig øyeblikk et eller annet sted ser en sånn omtrent fem år gammel jente med viltre røde krøller le mot mammaen sin. Når jeg ser aldersforskjellen mellom Amalie og Nikolaj, fire års tomrom der hun skulle vært. Når jeg rydder i en skuff og finner de små lyserosa klærne vi tok med oss på sykehuset den gangen for fem år siden og deretter hadde med oss hjem igjen noen dager senere. Da er ikke fem år annet enn tid. Hjertet husker like godt ennå.

Jeg er så stolt over å få være mammaen din, lille venn. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk lov til å få deg






14 kommentarer:

Bratte Bakka sa...

Ja, eg og hugsar, gleda som vart til sorg. Forventningar som vart snudd til mørke. Men og kor fint du delte i sorga. Jenta di lever i mine tankar og på ein underfundig måte.
Kjende ei vemodig glede då eg las innlegget ditt. Glede over at ho har vore her, vemod for at ho ikkje fekk bli hjå dykk.

Varme klemmar og gode tankar frå hakkadalen.

Maria sa...

Kram og klem og masser af hjertevarme. Kære du, jeg kender dig 'bare' gennem bloggen, men har jo fulgt dig i mange år. Også dengang hvor i mistede lille Wilma. Du har altid delt det så fint, både dengang og nu.

Jeg har ikke ord egentlig.

Kram Maria

LK sa...

Du skriver så vakkert om det som er så forferdelig vondt. Tusen takk for at du deler.

Tina sa...

Det føles som om det var igår - jeg satt her med bitteliten i fanget og dere mistet deres. Mange tårer falt, og fortsatt kjenner jeg en liten del av sorgen deres når tankene streifer forbi henne. Wilma satte mange spor hos mange! <3

ralfefarfars paradis sa...

Husker vi var på sykehuset med B da jeg så innlegget om Wilma..glemmer aldri bildet av vugga med kaninen oppi men ingen baby.Stor klem til deg og dine

Anne sa...

Wilma satte spor hos mange ♡

Kristine sa...

Har fulgt deg i mange år, og dette gjør sterkt inntrykk. Takk for at du deler. ♥

Margith sa...

Kære du, jeg fulgte dig også på bloggen da lille Wilma blev en engel og husker tårene løb.
Du skriver så smukt.
Knus.

anne sa...

💗💗💗 ja Wilma blir ikke glemt - men det er nok lettere for oss andre å gå videre liksom og ikke prate om det vanskelige. Selv ble jeg mamma til en gutt 3 uker før Wilma ble født ~ det var tøft å vite hva dere måtte gjennom - men en kan nok ikke sette seg inn i det helt vil jeg tro.
Ønsker dere en fin høst ~ alltid kjekt å lese blogg samt se deg på Instagram.

Mvh Anne

MiaNostalgia sa...

Kjære deg, vet ikke om du husker meg og jeg kjenner deg "bare" gjennom bloggen din - men jeg har fulgt deg i mange år (helt siden jeg selv blogget på "Villa Lykke"). Gråt med deg den gangen for 5 år siden og kjenner på klumpen i halsen nå 5 år senere... Har fortsatt link til deg på bloggen min, som jeg følger med om blir oppdatert med ujevne mellomrom. Fint å se livstegn fra deg igjen, og Wilma har satt spor hos alle oss som har fulgt deg her på bloggen. Tenker på deg i dag. Stor klem

Annbjørg sa...

<3<3<3<3<3

Hilde sa...

Glemmer aldri, tenker på dere ofte. Beundrer måten du deler på, det er så sterkt!

Unknown sa...

Jeg husker så inderlig godt at dere mistet lille Wilma.
Jeg var høygravid da jeg så innlegget ditt om hva som hadde skjedd. Og hadde hele svangerskapet vært livredd for at akkurat det skulle skje med min lille skatt. Jeg er tante til en liten jente som ikke fikk oppleve livet med oss. Sånne bittesmå setter så veldig store spor i dem som savner dem.
Årene går, alt som skulle vært går bare stille forbi. Men savn, sorg og kjærlighet blir der for alltid.
<3

Tine sa...

Helt siden jeg oppdaget bloggen din for mange år siden har du og familien din rørt ved noe spesielt i meg. Jeg har smilt med dere, ledd med dere og grått med dere - følelser jeg har kjent på ved å lese innleggene dine. De er vakre, sarte, triste, fine, gode og vonde. Når det er stille i bloggen din tenker jeg av og til litt ekstra på dere. Håper at dere har det bra. Håper på nye innlegg, er spent hver gang jeg skriver inn mali-mo i adressefeltet.

I august greide jeg ikke å kommentere innlegget. Jeg leste det igjen og igjen mens tårene trillet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med et slikt savn, en slik sorg. Det er så vondt å lese, samtidig tror jeg vi har godt av det også. Jeg tror ikke på å tie ihjel, selv om det er forferdelig trist, vondt og helt uten mening. Ekstra tøft gjort synes jeg det er at du lar oss ta en del av også det vanskelige. Det sier mye om deg, og blir for meg en berikelse.

Tenker på dere. Lurer på om dere er i rute til jul. Hvilke endringer har huset fått? Hvordan har skolejenta det? Hvor store er de små blitt? Sånne småting undres jeg over, når du ikke deler. Og selvfølgelig håper jeg at disse små glimtene du viser oss/meg vil dukke opp igjen, gjerne snart, men jeg har god tid, så kan godt vente. Det har jeg godt av, har moren min alltid sagt.