to år etter- minnedag

Wilmas lille fot. I hånden min. På sykehuset dagen etter at hun var født.

Idag er det allehelgens søndag, den kristne kirkes minnedag for dem som er døde. En slik dag er fin synes jeg, uavhengig av religiøs tilknytning. De fleste kjenner vi noen som har mistet mennesker som stod en nær. Vi som lever med en sorg i hjertet vet jo godt at vi ikke trenger en spesiell dag for å minnes dem som er borte. Minnene er jo der bestandig. Savnet også.

Men det at andre ser det savnet, og våger å si noe om det, det er ikke dagligdags. Kanskje jeg kan få  komme med en oppfordring? Bruk denne dagen! Send en tekstmelding, skriv en mail, legg igjen en hilsen på FB, eller rett og slett gi en klem til en du kjenner som har et menneske for lite i livet sitt. Det betyr gjerne så mye mer enn du kanskje tror. 

Mens vi ennå var på sykehuset etter Wilmas fødsel husker jeg hvor opptatt jeg var å ta bilder av henne. Jeg var så redd for å glemme henne, redd for å miste små detaljer, de lange øyenvippene hennes, bollekinnene og de solide små hendene med smilehull i knokene. Jeg tok hundrevis av bilder. Idag skulle jeg ønske at jeg hadde tatt enda flere. Ikke fordi jeg glemmer henne, men fordi det er godt å vite at de bildene finnes, selv om jeg fremdeles knapt klarer å sette meg ned og se på dem. Jeg har jo bildene så levende i hodet fremdeles.

For meg var det tungt å tenke på, at hun en dag ville bli glemt. Ikke av meg, men av andre. Det er sårt å kjenne at hun i livet rundt oss ikke regnes med. I det å bli glemt ligger det liksom at livet hennes har vært forgjeves. At hennes eksistens i min mage gjennom ni måneder er uten betydning og ikke behøver å bli husket. Og slik er det ikke.

Jeg trenger jo ingen spesiell dag for å minnes deg, lille Wilma min. Min lille krølltopp. Minstejenten min. Min egen. Du er jo med meg i hjertet mitt bestandig.

Likevel tenner vi et ekstra lys på graven din idag, og jeg blir litt rørt og litt glad for å se at ditt lille lys idag står der og skinner omgitt av et hav av andre små lys på kirkegården. Du var her hos oss kun en kort stund, men du satte et avtrykk i oss som lever med i oss for bestandig.