15 oktober 2012

m i n n e d a g









Små hender og små føtter. Små, men sterke nok til å sette varige spor. 



Det er ikke slik som det sies, at tiden leger alle sår. Jeg tror at noen sår er for dype, og sitter for langt inn i sjelen, for langt inn i selve dypet av en selv som menneske, til at de kan leges. Etterhvert lærer man seg å leve videre, det er jo tross alt ikke så mange andre gode alternativer. 

Utvendig er man jo stort sett som før, og sorgen og savnet er noe som tiden sakte skyver stadig lenger ut av hverdagene og andre menneskers bevissthet. Ikke er det vel det beste small talk emnet sånn i det daglige heller, og ikke føler jeg noe behov for å legge ut om sorg og savn og diskutere Wilma hver eneste dag. Hun er med meg i livet likevel. 

Wilma og sorgen. Jeg prøver å holde de to adskilt, selv om det til tider er vanskelig. Men for meg er det viktig å kjenne at dette er to ulike ting. Wilma, min nydelige lille jente med røde krøller er en ting. Sorgen over å miste henne er noe annet.


Jeg overmannes ikke av den like ofte som før. Sorgen. Men fremdeles treffer den meg for fullt enkelte dager. Plutselig er den der, i et hverdagsøyeblikk, da jeg er opptatt med noe helt annet. Kanskje står jeg og bretter tøy eller kutter gulerøtter når øynene plutselig renner over og den fysiske tomheten treffer meg som en betongkloss i magen. Sorg. 

Idag er den internasjonale minnedagen for alle disse små som ikke skulle få leve. Her er en link til den internasjonale siden, og her er en link til Landsforeningen for uventet barnedød i Norge. 



Den nydelige lyslykten på bildene her er en gave fra Tonje/ Forever Love. Du er god! Jeg har etpar andre fine gaver fra mennesker med gode hjerter som jeg også vil vise dere, men det må bli en annen dag.







23 kommentarer:

Nennes sa...

Trist, vakkert på en gang..... Nydelig lykt!

Klem

Lillekatt sa...

Vakkert innlegg, selv om det er uendelig trist....

En varm klem sendes deg!

englemor sa...

Tenker på deg vennen.
Vakre og triste ord.
Varm klem

Mitt hjerte sa...

Du skriver så godt og treffer meg dypt inn i sjelen...så ufattelig trist <3 varme klemmer

Tilonino sa...

Du formidler sorgen så ekte at jeg kan kjenne den selv om jeg ikke har mistet noen av mine kjære.....

Bratte Bakka sa...

Anonym sa...

Styrkekramar till dig idag! Jag är säker på att lilla Wilma är en av himlens vackraste änglar tillsammans med vår Thea:-)
Varma kramar från Maria i Sverige!

sa...

Du skriver så godt, du er en sterk mamma!
Vil at du skal vite at jeg tenker på Wilma svært ofte,
og føler med dere. Klwm Anette

Hem och Lycka sa...

Stor kram! mia

Anonym sa...

Mange tanker til dere. Glemmer dere aldri! Selma

Haust sa...

Stor, stor klem!!

Øyeblikk sa...

Sorg. Godt beskreve! Sterkt. Trist. Ekte. Sorg berre er.

Stor klem. Varm!

Datt sa...

<3 <3 <3 <3
Du skriver så reflektert og vakkert om Wilma og tapet av henne.

Anonym sa...

Kjenner tårene presser på nå. Du skriver så varmt og fint om lille Wilma. Hun er nok den nydeligste lille engel i Guds himmel og hvem vet, kanskje hun følger med og gleder seg over det lille nurket som har inntatt Mali-mo familien?
Ønsker deg og dine alt godt. Klem Berit

Tina sa...

Du skriver så vakkert og er så flink med ord, rørende! ♥

Nydelig lykt, varme klemmer ♥

Lene sa...

<3 Nydelige Wilma, nydelige ord!
Varm klem oversendes!

Anne sa...

Wilma vil alltid være med <3

Henriette sa...

For ei nydeleg lyslykt, og ein vakker måte og minnast Wilma. Det er klart at ho vil alltid vera ein del av familien, og sorga over henne vil alltid vera med. Tenker ofte på dåke.

Har du lese boka "Sommerlandet" av Eivind Skeie? Noko av det vakraste eg veit om sorga over å miste eit barn.

Nydelege er dei, alle dei 4 borna dine.

Klem:0)

Refleksjon på livsvegen sa...



klem

Anonym sa...

Gode tanker - du er til god hjelp når du deler❤

Johanna sa...

Beklagar sorgen...så vackert du skriver, man blir väldigt berörd av det.

Kram Johanna

"The most boring woman ever" sa...

Har flere ganger prøvd å skrive dette, men denne gangen gjør jeg det anonymt så kanskje ordene kommer deg for øre.

Din histore om den lille jenta som du bar fram, men ikke fikk beholde gjorde et stort inntrykk på meg. Så stor at med tiden ble det klart for meg at om jeg noen gang får en jente igjen, skal hun kalles opp etter jenta di.

Synes du skriver så godt om opplevelsen din. Takk for at du deler.

Anonym sa...

Kjære, gode deg! Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver; takk for at du deler dine tanker. Mistet mannen min i selvmord for snart 1o år siden, da jeg var 7måneder gravid. Nå som vi nærmer oss denne milepælen kjenner jeg på at jeg er redd at han har "blitt borte" fra så mange, som om han nesten ikke har eksistert. Samtidig skal man jo heller ikke dyrke sorgen, så jeg vil fokusere på å feire livet så godt jeg kan denne dagen. Mange gode tanker til deg og vesle Wilma. Jeg er med dere :o) Klem fra Randi