Seks år uten

Denne uken har du vært så nær. Minnene. Følelsen av deg. Litt tidligere idag tenkte jeg, akkurat sånn var været 22 august for seks år siden. Litt sol, litt skyer. Litt varmt, mye vind. Timer som gikk. Tid som sto stille. Rart hva man husker, seks år etter.

Det er jo ikke så lenge siden. Eller jo. Seks år. En storesøster, en lillesøster, en datter. En skolejente. Med en litt for stor skolesekk på spinkle skuldre. En liten førsteklassing som skulle holdt hånden min, hardt. Og jeg skulle sluppet taket, smilt oppmuntrende. Latt deg gå, og sett deg finne plassen din der blant de andre. Et skritt på veien. En av merkedagene.

Vi har spist kake her hjemme idag. Dekket bordet med blomster, det fineste serviset. Og rosa servietter, valgt ut av lillesøster. Så pyntet vi på graven din, som vi pleier, hele gjengen i samlet tropp. To store, fire små. Blomster, en bamse og tegning fra lillebror. Jeg tente et lys. Med mammahjertet fullt av deg.

Jeg savner deg ikke mindre, vet du. I livet mitt er det et meningsløst tomrom der en seks år gammel jente egentlig skulle ha hoppet opp og ned, med latter i øynene. Gomlet bursdagskake og åpnet presanger. Boblende glad. Sprell levende.

I stedet har vi vært bare oss her, to store og fire små, og med deg i hjertet. Der er du med bestandig. Du teller med, vet du. Elskede Wilma. Du teller fortsatt med.