03 september 2011

to år uten- om livet etter

Lilebrors tottelotter en sommerdag for litt siden. Hverdagslykke sammen med et strøk av sårhet over det som kunne vært.

For ikke lenge siden  satt jeg utenfor huset her og kikket utover dalen og vannet. Det var kveld, men lyst ennå, fremdeles litt summerfeeling, varmt. Jeg satt der alene, på en solvarm steinhelle i hagen, i et sånt øyeblikk med bare stillhet og ro. Huset inne noenlunde ryddig, ungene fredelig sovende i sengene sine, ikke så masse som skulle gjøres de neste dagene og der plutselig kjente jeg på en følelse av at livet er godt. Bare det. Livet er godt.

Det er første gang på nesten to år at jeg har hatt et slikt øyeblikk hvor jeg har kjent en følelse av total ubekymret lykke over bare det å være til.  Du vet, en sånn fornemmelse som plutselig kommer uten at man kjenner etter. Det var en følelse av lykke uten at sorgen var med på lasset og kastet skygger inn over gode øyeblikk. Et øyeblikk med glede over selve livet. Slike øyeblikk er gode og viktige. Det betyr ikke at jeg ikke sørger mer. Det betyr ikke at jeg ikke savner henne. Jeg feller fremdeles tårer over at Wilma ikke er her. Over alt vi ikke får oppleve sammen. Over minnene om det som var. Sorgen er ikke ferdig, liksom. Men det var et fint øyeblikk der i hagen.

Tiden etter at vi mistet Wilma har endret meg som menneske gjennom at jeg har lært meg å leve med sorgen. Det er ikke slik at jeg har lært meg å leve livet med dager bare fulle av tårer, tristhet og savn. Jeg vandrer ikke rundt som en dyster hulkinnet utgave av meg selv. Nei, det har blitt godt å leve igjen- jeg lever et godt liv. Og dette livet er Wilma en del av. Hvordan jeg tenker om ting, hvordan jeg føler for ting og hvordan jeg opplever og reagerer på dagliglivets mange små hendelser, alt dette er endret, fordi Wilma var her. Alle disse korte øyeblikkene gjennom en dag, da jeg ser livet. Og kjenner, at bare det, å være sammen, å ha hverandre, er større enn noe. Livet er så skjørt. Plutselig er hele den kjente verdenen en annen, og man tvinges til å bli en annen selv også.

Jeg er stolt av den fine lille jenten min. Takknemmlig fordi jeg fikk kjenne henne inntil hjertet mitt i ni måneder. Lykkelig fordi jeg så godt husker øyeblikkene sammen med henne på sykehuset. Glad fordi jeg tok så mange bilder. Jeg lever med henne inntil hjertet fremdeles. Et godt liv, der Wilma er med. Sårhet, tomhet, men også så mye takknemmlighet, stolthet og glede. Amelie har fanget akkurat disse følelsene i to linjer. Jeg leste dem og tenkte, ja, akkurat sånn er det jo. Lett omskrevet kommer de her;

jeg skulle gitt hva som helst for å slippe,
men jeg ville aldri vært foruten Wilma.

Det er i disse dager to år siden vi mistet vår elskede datter Wilma i svangerskapsuke 37. Jeg kommer til å poste noen innlegg her på bloggen om mine tanker og refleksjoner rundt det å miste et barn. Disse vil være merket to år uten og ligge under etikettene Wilma og sorg. De som har mest lyst til å lese om interiørrealtert stoff kan jo kikke litt i arkivet så lenge- så kommer interiørinnleggene tilbake om en stund ;)

30 kommentarer:

by BeaTell sa...

Hei!
Du skrier så inderlig fint. Tårene triller! Jeg blir helt grepet av deres historie om lille Wilma! Det må være en ufattelig sorg dypt i hjertet!

Mine tanker går til dere, og vil også gi deg en god, varm klem!!

Anonym sa...

Ville bare sende deg en klem... Du skriver så utrolig flott, og jeg blir så grepet av historien din/deres!
Kom innom bloggen din for bare et par uker siden, og nå må jeg stadig innom for å se hvordan det går med deg! Godt at du føler at livet er godt å leve igjen!! :-) skal fortsatt følge med på bloggen din, og gleder meg til å bla litt i "arkivet" ditt etterhvert.

Klem fra Caroline

Villa Wikan sa...

Sterkt å lese. Klem

Anonym sa...

Hei. Sitter her å leser på bloggen din. Jeg har og mistet ett barn,en skjønn liten gutt.Det er snart 10 år siden.Jeg kjente meg så godt igjen i det du skrev om det å føle at en er glad igjen og at det er godt å ha gode stunder innimellom alle de triste stundene.Alt blir som regel litt lettere å leve med bare man får det litt på avstand.Bare det å tillate seg å kunne le og kose seg uten å få dårlig samvittighet,det er litt godt.TENKER PÅ DEG.

Anonym sa...

Hei. Sitter her å leser på bloggen din. Jeg har og mistet ett barn,en skjønn liten gutt.Det er snart 10 år siden.Jeg kjente meg så godt igjen i det du skrev om det å føle at en er glad igjen og at det er godt å ha gode stunder innimellom alle de triste stundene.Alt blir som regel litt lettere å leve med bare man får det litt på avstand.Bare det å tillate seg å kunne le og kose seg uten å få dårlig samvittighet,det er litt godt.TENKER PÅ DEG.

Junk De Lux sa...

*hjerte*

Unknown sa...

For ett gripenede innlegg du har i dag...Men ble så lykkelig for deg at du en kveld fikk den herlige lykkefølelsen som vi vet kunne komme oftere ;o) Tiden går og det er viktig å bære minnene med seg - og prøve å huske tilbake med glede, og ikke med sorg.

Mange varmer klemmer til deg og dine ;)

krinkelkroken sa...

Tenker masse på dere I og lille Wilma...Siden jeg sitter her med en liten på fanget og hadde så mange komplikasjoner i svanger skap og like etter fødsel har jeg sittet med mye angst og tenkt mye igjennom at vi kunne risikert å miste vår lille skatt, en grusom tanke...når jeg er inne hos deg føler jeg så veldig med deg, tårene triller. Er godt å høre at du har gode dager og kan glede deg over de små øyeblikkene. Tenker på dere, masse klemmer.

thea.e sa...

Så utrolig flott skrevet. Takk for at du deler det med oss.

Yvonne sa...

vet du hva når jeg leser dette får jeg lyst til å grine, får tårer i øynene mine for jeg tenker hvor heldig jeg er som får være mor til to friske gutter. Og nei livet er ikke lett alltid for noen men det du har opplevd er noe ingen skal oppleve. og jeg som mange andre her i blogglandia tenker på deg og dine og sender mange gode hjerter og varme tanker:)


<3 <3 <3

hobbyvimsa sa...

Jeg tenner et lys for dere,og sender en varm god klem..

Linda

Marte sa...

De er så fine disse innleggene dine, selv om det også er utrolig trist å lese..

Ønsker deg en fin søndag i regnværet.

Klem, Marte

Hem och Lycka sa...

KLEM!

Linnesen sa...

Hei
Jeg har fra tid til annen kikket innom bloggen din og hentet inspirasjon, og denne gangen ble det en annen type inspirasjon. Du gir en skikkelig tankevekker om å sette pris på gledene i livet med to småbarn i huset. Man har så alt for lett for å klage over lite søvn, sutrete barn, bagatellmessige sykdomsperioder på disse små og jeg synes du skriver utrolig godt. Selv om jeg aldri har opplevd et sånn tap som du så klarer jeg å kjenne sorg langt inni hjertet for hvordan mammahjertet ditt har blødd. Nå skal jeg bli flinkere til å glede meg over barna og de små hverdagslige gleder, og ikke sutre over at man er sliten. TAKK, kjære deg!

Linn

Camilla Simone sa...

Du skriver så enkelt og gjør det så lett å finne de samme strengene du beskriver inni meg. Men å lese at du hadde et øyeblikk av hverdagslykke uten en torn, gjør meg så uendelig glad.

Sorgen blir aldri borte, den tar bare andre former. Du skildrer det så fint. En stor klem sendes din vei, så kan du ta den fram om du skulle trenge det. <3

Gunnhild Corwin sa...

Ja - akkurat sånn er det.
Det du skriver er så gjenkjennelig.
Og livet er godt.

ralfefarfars paradis sa...

Du skriver så fint,et slikt ubekymret øyeblikk må være godt å kjenne på. Sorgen skal vi leve med hele livet,men den har mange nyanser og den er så mye mer sammensatt(og slitsom til tider) enn jeg hadde kunnet forestille meg.
Stor klem til deg og dine.

Linda sa...

Ville bare legge igjen en hilsen etter å lest litt på bloggen din. Sterkt og lese som mor selv, tente lys på min svigrinnes datters grav i går, hun kom 3 mnd før termin og klarte seg ikke.
Er så vondt, mann glemmer aldri men husker og tar vare på de gode minnene.

Jannicke sa...

...sender deg en varm klem... det er så godt når noen er åpen og ærlig om sorgen. Jannicke.

Unknown sa...

"♥"

Anonym sa...

Tøft å lese tankene dine, men jeg må likevel lese... Ble oppriktig glad over å lese at du finner øyeblikk hvor livet bare er godt! Håper disse øyeblikkene blir lengre og flere..

Du skriver så godt, og du hjelper oss andre til å sette mer pris på det vi har. Takk for det!

Smilla

Stines Hjem - Livet på landet sa...

Nydelig skrevet, dette innlegget også...

Sender deg en veldig varm klem!
Stine

Ramme Alvor sa...

Fint at du deler. Gjev oss små glimt inn i levet etter, godt lukka kjem forbi og biar litt.

Klem!

Anonym sa...

Du skriver så godt. Så direkte og nakent ærlig. Jeg synes at du finner de riktige ordene. Har du vurdert å skrive noe og forsøke å få gitt det ut på et forlag? Jeg tror at dine ord kan være til svært god hjelp for mange i din situasjon, og for menneskene rundt de.Det er dessverre ikke alle som vet om bloggen din. Er litt usikker på det med reklamering.... Ønsker deg alt det beste,- og mange flere slike gode øyeblikk 8-)siw

Haust sa...

Du skriv så godt, og eg må berre sende deg ein klem!

Det kjem bilete av strikkejakka du spør etter, om ikkje så lenge. Eg går og ventar på knappar i posten, tenkte eg skulle få dei på plass før eg tek bilete. Men det kjem, det kjem! :)

...og så lurer eg litt på kva for ei messe det var snakk om?

Ynskjer deg ein fortsatt god onsdag!

Beste helsing strikkedama. ;)

mali-mo sa...

Hei Caroline!

Tusen takk for en koselig hilsen, kjekt at du vil følge med oss videre! Takk for klemmen!

Hei Anonym!
Jeg synes på en måte det er godt å lese at du kan kjenne deg igjen i det jeg skriver. Samtidig er det så trist, fordi jeg kjenner på min egen kropp hvor vondt også du har hatt det. Føle rmeddeg i tapet av lillegutt! Tusen takk for en fin hilsen!

Hei Smilla!
Takk for dine gode ord! Klem til deg fra meg ;)

Hei Siw!
Så kjekt at du det jeg skriver berører deg! Veldig hyggelig å få en sånn god tilbakemelding! Det er klart det koster litt å velge å være så personlig om noe så vanskelig, men det er et riktig valg,føler jeg.

Skulle du føle det riktig å dele bloglinken, eller "reklamere", til noen som kan ha nytte av å lese bloggen min, synes jeg det bare er bra. Kan mine ord om mine opplevelser, tanker og følelser være til aldri så lite hjelp for andre er jo det helt fantastisk for meg.

Klem ;)

Anonym sa...

Hei : )

det er en stund siden jeg var her sist.. men jeg har lest dine siste innlegg.. om sorg.. det er mange typer sorg.. du bærer den tyngste av dem alle.. sorgen over et barn..

jeg kan ikke sette meg inn i det.. jeg kan bare ane hva det innebærer.. men jeg skjønner dine tanker på høytidsdager..

håper du vil få mange øyeblikk med ubekymret lykke etterhvert..

klæm tell dæ : )

Marit i Trøndelag sa...

Kjære du!
Jeg får så vondt av å se hva du har vært igjennom, og hvordan dette har endret livet ditt. Vesle Wilma har betydd mye for deg og familien, og det er så urettferdig at dette skjedde med en familie som elsket henne så høyt. Man kan bli sprø av alle spørsmålene som dukker opp, så mange "Hvorfor" og "Hva om...

Man mister også så mange drømmer og forventninger til fremtiden... Man blir aldri ferdig med en slik sorg, den følger en gjennom livet på godt og vondt. Man lærer jo også mye som menneske, og hva som er viktig i livet. En smertefull og dyr lærdom.

Du fremstår som en sterk, kjærlig fantastisk mor! Vær stolt av deg selv for at du klarer å sette ord på og dele denne sterke opplevelsen det har vært å miste veslejenta di. Minnene er viktig å ta med seg, og som jeg sa til en annen englemamma, tillat deg å drømme om det som kunne vært. Du er da smertelig klar over hva som er virkelig og ikke.

Takk for din ærlighet og åpenhet, jeg følger bloggen din.

Tears in heaven

Would you know my name
If I saw you in heaven
Will it be the same
If I saw you in heaven
I must be strong, and carry on
Cause I know I don't belong
Here in heaven

Would you hold my hand
If I saw you in heaven
Would you help me stand
If I saw you in heaven
I'll find my way, through night and day
Cause I know I just can't stay
Here in heaven

Time can bring you down
Time can bend your knee
Time can break your heart
Have you begging please
Begging please

(instrumental)

Beyond the door
There's peace I'm sure.
And I know there'll be no more...
Tears in heaven

Would you know my name
If I saw you in heaven
Will it be the same
If I saw you in heaven
I must be strong, and carry on
Cause I know I don't belong
Here in heaven

Cause I know I don't belong
Here in heaven

http://www.youtube.com/watch?v=b6t4Zs5Yq_k&feature=related

Klem fra Marit.

Tessi sa...

utrolig trist.. tårene triller.. Du skriver veldig fint. Vet ikke hva mer jeg skal si. Takk for du deler dette med oss<3

klem Tessi

marthemamma sa...

Det er vanskelig nok å tillate seg å kjenne på hvordan det ville vært å miste et barn. Du som har mistet kjenner en sorg så utrolig mye større, og midt oppi dette deler du fantastisk fine ord og innerste tanker så tårene triller.

Tusen, tusen takk for at du deler dette med oss.