to år uten- om livet etter

Lilebrors tottelotter en sommerdag for litt siden. Hverdagslykke sammen med et strøk av sårhet over det som kunne vært.

For ikke lenge siden  satt jeg utenfor huset her og kikket utover dalen og vannet. Det var kveld, men lyst ennå, fremdeles litt summerfeeling, varmt. Jeg satt der alene, på en solvarm steinhelle i hagen, i et sånt øyeblikk med bare stillhet og ro. Huset inne noenlunde ryddig, ungene fredelig sovende i sengene sine, ikke så masse som skulle gjøres de neste dagene og der plutselig kjente jeg på en følelse av at livet er godt. Bare det. Livet er godt.

Det er første gang på nesten to år at jeg har hatt et slikt øyeblikk hvor jeg har kjent en følelse av total ubekymret lykke over bare det å være til.  Du vet, en sånn fornemmelse som plutselig kommer uten at man kjenner etter. Det var en følelse av lykke uten at sorgen var med på lasset og kastet skygger inn over gode øyeblikk. Et øyeblikk med glede over selve livet. Slike øyeblikk er gode og viktige. Det betyr ikke at jeg ikke sørger mer. Det betyr ikke at jeg ikke savner henne. Jeg feller fremdeles tårer over at Wilma ikke er her. Over alt vi ikke får oppleve sammen. Over minnene om det som var. Sorgen er ikke ferdig, liksom. Men det var et fint øyeblikk der i hagen.

Tiden etter at vi mistet Wilma har endret meg som menneske gjennom at jeg har lært meg å leve med sorgen. Det er ikke slik at jeg har lært meg å leve livet med dager bare fulle av tårer, tristhet og savn. Jeg vandrer ikke rundt som en dyster hulkinnet utgave av meg selv. Nei, det har blitt godt å leve igjen- jeg lever et godt liv. Og dette livet er Wilma en del av. Hvordan jeg tenker om ting, hvordan jeg føler for ting og hvordan jeg opplever og reagerer på dagliglivets mange små hendelser, alt dette er endret, fordi Wilma var her. Alle disse korte øyeblikkene gjennom en dag, da jeg ser livet. Og kjenner, at bare det, å være sammen, å ha hverandre, er større enn noe. Livet er så skjørt. Plutselig er hele den kjente verdenen en annen, og man tvinges til å bli en annen selv også.

Jeg er stolt av den fine lille jenten min. Takknemmlig fordi jeg fikk kjenne henne inntil hjertet mitt i ni måneder. Lykkelig fordi jeg så godt husker øyeblikkene sammen med henne på sykehuset. Glad fordi jeg tok så mange bilder. Jeg lever med henne inntil hjertet fremdeles. Et godt liv, der Wilma er med. Sårhet, tomhet, men også så mye takknemmlighet, stolthet og glede. Amelie har fanget akkurat disse følelsene i to linjer. Jeg leste dem og tenkte, ja, akkurat sånn er det jo. Lett omskrevet kommer de her;

jeg skulle gitt hva som helst for å slippe,

men jeg ville aldri vært foruten Wilma.

Det er i disse dager to år siden vi mistet vår elskede datter Wilma i svangerskapsuke 37. Jeg kommer til å poste noen innlegg her på bloggen om mine tanker og refleksjoner rundt det å miste et barn. Disse vil være merket to år uten og ligge under etikettene Wilma og sorg. De som har mest lyst til å lese om interiørrealtert stoff kan jo kikke litt i arkivet så lenge- så kommer interiørinnleggene tilbake om en stund ;)